Det norske samfunnet har vært utsatt for store prøvelser i etterkant av terroranslaget 22. juli. Spekulasjoner om hvorvidt Anders Behring Breivik var sinnskyk i gjerningsøyeblikket har florert i norske medier.
Mange av oss i brukerorganisasjonene mener det vil være hån mot alle som har en psykisk lidelse om ABB blir erklært sinnssyk. Ikke minst så vil fordommene mot og mistenkeliggjøringen av mennesker med psykisk lidelse øke på blant mange i det norske samfunnet, og alt arbeidet med avmystifisering av psykisk sykdom vil antakeligvis være av liten betydning i mange år framover. Mange har kun forståelse av hva psykisk sykdom er sett i forhold til det bilde som mediene blåser opp med store overskrifter.
At en manns gjerninger kan være ødeleggende for mange som sliter psykisk er teoretisk sett ikke noe rart. Men om alle møter hverandre med kjærlighet og respekt så kan vi sammen overvinne frykten for det ukjente. Jeg tenker i min sorg over tragedien som fant sted i Oslo og på Utøya at psykisk syke bør være på tilbudssiden og opplyse folket slik at alle kan lære noe om hvordan den personlige erfaringen som hver enkelt i gruppen psykisk syke har oppleves.
Når slike terroranslag skjer så ser vi i ettertid at vi er en stolt nasjon bestående av mange sterke, flotte mennesker som engasjerer seg for å forhindre at noe lignende skjer på norsk jord igjen. Nå er det fritt fram for alle (også psykisk syke) til å bruke de ressursene som de har i forebyggende øyemed. Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av sivil status. Ingen er vel mer imøtekommende, vennligsinnede og inkluderende enn oss som vet hva det vil si å være syk på sinnet. Vi kan også være gode rollemodeller og avkrefte påstanden om at de fleste med psykisk sykdom er tvilsomme, farlige eller klin gærne.
Slik er det slett ikke. Psykisk sykdom kan ramme alle, uansett alder, kjønn, legning eller sosial status. Det er ut i fra min erfaring slik at først når man treffer andre med de samme eller lignende problemene at man forstår at brukere av psykiske helsetjenester slett ikke er så forskjellig fra den vanlige norske borger. Dette er min personlige mening. Ingen plass, annet enn en psykiatrisk avdeling er fylt med et så sterkt samhold og ekte vennskap mellom mennesker i krise.
Når jeg tok turen til Oslo sentrum for å delta i rosemarkeringen så tenkte jeg at hele Oslo framsto som en smekkfull psykiatrisk avdeling, fylt av mennesker som søkte ut i gatene for å finne samhold og trygghet hos hverandre. Så var vi alle psykiatriske pasienter for en liten stund.
Vil rette en stor takk til alle som tok ansvar etter at tragedien hadde inntruffet. Både politiet, ambulanseteamene og frivillige hjelpere gjorde en kjempeinnsats. Og ikke minst regjeringen som håndterte situasjonen svært godt.