Et samlet folk

Det norske samfunnet har vært utsatt for store prøvelser i etterkant av terroranslaget 22. juli. Spekulasjoner om hvorvidt Anders Behring Breivik var sinnskyk i gjerningsøyeblikket har florert i norske medier.

Mange av oss i brukerorganisasjonene mener det vil være hån mot alle som har en psykisk lidelse om ABB blir erklært sinnssyk. Ikke minst så vil fordommene mot og mistenkeliggjøringen av mennesker med psykisk lidelse øke på blant mange i det norske samfunnet, og alt arbeidet med avmystifisering av psykisk sykdom vil antakeligvis være av liten betydning i mange år framover. Mange har kun forståelse av hva psykisk sykdom er sett i forhold til det bilde som mediene blåser opp med store overskrifter.

At en manns gjerninger kan være ødeleggende for mange som sliter psykisk er teoretisk sett ikke noe rart. Men om alle møter hverandre med kjærlighet og respekt så kan vi sammen overvinne frykten for det ukjente. Jeg tenker i min sorg over tragedien som fant sted i Oslo og på Utøya at psykisk syke bør være på tilbudssiden og opplyse folket slik at alle kan lære noe om hvordan den personlige erfaringen som hver enkelt i gruppen psykisk syke har oppleves.

Når slike terroranslag skjer så ser vi i ettertid at vi er en stolt nasjon bestående av mange sterke, flotte mennesker som engasjerer seg for å forhindre at noe lignende skjer på norsk jord igjen. Nå er det fritt fram for alle (også psykisk syke) til å bruke de ressursene som de har i forebyggende øyemed. Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av sivil status. Ingen er vel mer imøtekommende, vennligsinnede og inkluderende enn oss som vet hva det vil si å være syk på sinnet. Vi kan også være gode rollemodeller og avkrefte påstanden om at de fleste med psykisk sykdom er tvilsomme, farlige eller klin gærne.

Slik er det slett ikke. Psykisk sykdom kan ramme alle, uansett alder, kjønn, legning eller sosial status. Det er ut i fra min erfaring slik at først når man treffer andre med de samme eller lignende problemene at man forstår at brukere av psykiske helsetjenester slett ikke er så forskjellig fra den vanlige norske borger. Dette er min personlige mening. Ingen plass, annet enn en psykiatrisk avdeling er fylt med et så sterkt samhold og ekte vennskap mellom mennesker i krise.

Når jeg tok turen til Oslo sentrum for å delta i rosemarkeringen så tenkte jeg at hele Oslo framsto som en smekkfull psykiatrisk avdeling, fylt av mennesker som søkte ut i gatene for å finne samhold og trygghet hos hverandre. Så var vi alle psykiatriske pasienter for en liten stund.

Vil rette en stor takk til alle som tok ansvar etter at tragedien hadde inntruffet. Både politiet, ambulanseteamene og frivillige hjelpere gjorde en kjempeinnsats. Og ikke minst regjeringen som håndterte situasjonen svært godt.

Kan man tenke seg frisk?

Psykisk syke har ofte problemer med tankemessige forhold. Mange møter liten respekt for dette og flertallet som oppsøker hjelp til å løse disse problemene blir anbefalt å prøve medisiner som sløver sinnet.

Jeg tror at å medisinere bort tanker ikke alltid er like hensiktsmessig. Jeg vet av egen erfaring at de samme tankene kommer tilbake med full kraft når man en gang skal slutte med medisinene. Jeg tror at klinisk riktig samtaleterapi er en bedre måte å hjelpe mennesker i krise på. Norge må utdanne flere psykologer for å lette byrden til en allerede overbelastet psykologstand for å kunne yte god hjelp til alle de som trenger noen å snakke med.

Mange foretrekker å snakke med noen som kommer med gode råd og som engasjerer seg for at tilfriskning er/kan bli en realitet. Psykiatrien som profesjon må begynne å ta mennesker mer på alvor. Jakko Seikkula har gjort mange mennesker (også schizofrene) friske uten medikamentell behandling og hans behandlingsmodell benyttes også av psykiatere her i Norge, selv om de er i fåtall.

Helseforetakene bør møte etterspørselen fra mennesker med psykiske problemer på nye måter. Vi lever tross alt ikke på 50-tallet lenger og nyere forskning viser at fordomsfri samtaleterapi er mye mer effektiv en den overdrevne bruken av medikamenter.

Også friske mennesker blir medisinert i psykiatrien i kortere eller lengre perioder og mange av disse menneskene opplever å bli syke når de slutter med medisinene etter endt behandling. I slike tilfeller så bør slike erfaringer tas til etterretning og ikke bare avfeies som manglende sykdomsinnsikt eller compliance. Denne gruppen blir større og større for hver eneste dag som går og mange blir lurt til å prøve psykofarmaka og blir sittende igjen med ødelagte liv.

Ikke minst så holder psykiatrien tilbake informasjon om alvorlige bivirkninger på toppen av det hele. Det blir i mine øyne litt dumt. Alle kan jo lese i pakningsvedlegget. Vektøkning er en av mange bivirkninger og man kan faktisk bli schizofren av schizofrenimedisiner. Slike fakta er eksempler på at friske mennesker blir gjort til forsøkskaniner i et eksperiment som ingen vet utfallet av

I USA ble 2 store legemiddelprodusenter dømt til å betale ut milliardbeløp i erstatning fordi de hadde holdt tilbake informasjon om medikamentene de selger.

Når får vi en slik rettssak i Norge, og hvem tør å føre saken?

Et speilbilde av meg selv

14 år har gått siden jeg første gang fikk symptomer på en psykisk lidelse. Jeg var snar med å oppsøke hjelp den gangen. Følte på kroppen og sjela at noe ikke var som det skulle. Hadde gått og brygga på noe lenge og det var som om noe inni meg var i ferd med å eksplodere. Jeg kunne bare ikke helt forstå hva det var. Situasjonen var ny og ukjent. Derfor ville jeg snakke med en psykolog. Det fikk jeg ikke, i stedet fikk jeg snakke med en psykiatrisk sykepleier og resept på medisiner.

 Jeg reflekterer litt nå og tenker mye på alt som jeg har opplevd siden den gang. Det følelsesmessige kaoset som jeg bar på har stabilisert seg. Jeg verken blir sint eller gråter lenger. Den gangen var jeg så ung og uerfaren. Vel og merke så var jeg i gang med å gjøre karriere men på det emosjonelle planet var jeg ikke sterk nok og altfor usikker til å nå de målene jeg hadde satt meg. Jeg hadde møtt veggen og trengte noen å snakke med, en som kunne hjelpe meg å håndtere de mest irrasjonelle tankene som kvernet rundt i hodet mitt.

 Jeg skulle så gjerne ha sagt noen visdomsord til meg selv og gitt meg selv noen gode råd på veien og ikke minst så skulle jeg fått den hjelpen jeg ba om, altså fått snakket om det som plaget meg hos en psykolog. Tenker at det ville ført til raskere tilfriskning og at rene ord for penga uten noen mistenkeliggjøring eller løse antagelser ville gitt grobunn for et annerledes liv enn det jeg har levd i alle disse årene. Kan være jeg tar feil men dette er en teori jeg har.

 Pr. i dag så har jeg et tilbud om å trappe ned på medisiner og en psykiater har sagt at jeg kan slutte med dem. Jeg vil så gjerne, men er redd for å slutte. Jeg har prøvd så mange ganger uten å lykkes og er redd for at det følelsesmessige kaoset skal vende tilbake. Kanskje er jeg litt kua av psykiatrien og nå skal jeg klare meg uten medisiner som har vært som en krykke for meg i mange år.

 Tross alt dette så ser jeg lyst på tilværelsen og jeg har jo fått håpet tilbake av denne psykiaterens ord og livsgnisten har jo også våknet til livet i løpet av de siste par årene. I 14 år har jeg gått inn og ut av psykiatriske avdelinger og er vant med å si ja vel til det aller meste. Tankene mine eller den indre røsten derimot har de aldri klart å drepe. Tanken om at jeg en dag vil bli fri igjen, den som har hjulpet meg til å holde ut, den lever ennå i sitt beste velgående. Derfor er jeg fortsatt fri og et speilbilde av meg selv som ung og energisk, klar til å møte livets utfordringer.

Medisiner – det eneste rette?

Psykiatriens skoleteori forteller oss at medisiner er det eneste rette for oss med psykiatriske diagnoser. Noen mener det stikk motsatte – at psykiatriske medisiner er kjemisk lobotomi som har en negativ påvirkning på tankevirksomheten og følelseslivet.

 De fleste psykiatere hevder at dette ikke stemmer, men har de egentlig noe belegg for å si sånt? De har vel aldri prøvd disse medisinene som de så velvillig ordinerer ut til pasientene selv. Om en person merker at han/hun får tankeforstyrrelser eller et avflata følelsesliv som en følge av medisineringen så har vel personen krav på hjelp til å trappe ned eller prøve andre behandlingstilbud som finnes.

 Jeg kjenner til mennesker som har opplevd å bli satt på høyere dose fordi behandlende lege har ment at personen har vært i opposisjon mot behandlingen han/hun har fått. Er man ikke berettiget til å tenke sine egne tanker når man er i psykiatrisk behandling, undres jeg. Blir enhver kritikk av psykiatrien sett på som sykdomstegn, ja da står ikke verden til påske, mener jeg.

 Jeg møter denne problemstillingen både titt og ofte når jeg er innlagt og vet at det er mange som ikke tør å si ifra fordi de frykter at legen skal sette dem på høyere dose medisiner. Tilfriskning er vel grunnlag nok til å kunne foreslå nedtrapping for pasienten man behandler. I en slik sammenheng så er det vel bra for selvrespekten å stå på krava og forlange å bli tatt på alvor. Ingen mennesker har godt å være kua av et undertrykkende system. Når psykiatrien har ansvar for å behandle et menneske så skal det legges til rette for at personen kan få gi uttrykk for det han føler og mener på en naturlig måte. Vi lever tross alt i et demokrati.

 Å hevde at en person kun er frisk eller stabil når han/hun går på medisiner er ut i fra mitt skjønn å ikke respektere at et hvert menneske har ressurser og evner i sitt daglige liv. Hvorfor ikke undersøke hvor skoen trykker i stedet? Jeg vil tro at det å snakke ut om det en sliter med en man stoler på kan være forløsende. På den måten kan man sette problemene i fortid og distansere seg fra dem. Ingen har vel godt av å gå rundt med vonde følelser i seg. Jeg vet at en slik behandling er dyrere og mer tidkrevende, men alle har krav på behandling som gjør en frisk, også mennesker i psykiatrisk behandling.

Dilemmaer som kvalifiserer til løsning

Problemer er til for å løses heter det seg i et gammelt og velkjent ordtak. Vi ser i dag at mange har psykiske problemer, stort sett utløst av sosiale forhold. Mennesker som opplever mobbing i oppveksten får ofte dårlig selvbilde som jo er et psykisk problem i aller høyeste grad.

 Blant fagfolk så sies det at depresjon rammer så mange mennesker at betegnelsen ”den nye folkesykdommen” blir brukt. Store ressurser brukes i skolen og arbeidslivet til å begrense omfanget av mobbing. Jeg mener at holdninger til og respekt for andre mennesker er noe som kan tillæres allerede så tidlig som i barnehagen og at psykologi, altså viten om menneskesinnet bør komme inn i undervisningen i grunnskolen.

 Slik vil alle mennesker i Norge så sterkere rustet til å gjøre sitt til at samfunnet tar vare på sine borgere og at mennesker blir respektert og vist tillit og til at toleransegrensene blir tydeligere. Hvis alle skoleelever får undervisning i psykologi, så vil det være mulig å løse problemene den enkelte har på stedet uten mistenkeliggjøring av personen som har problemet.

 I dag er psykisk sykdom fortsatt et emne som er tabubelagt og de fleste mener at er man psykisk syk så skal man behandles av en spesialist. De aller fleste blir slitne av å forholde seg til psykisk syke pågrunn av at de vet for lite om hvordan man skal opptre i en sånn sammenheng. Her vil jeg si at sunn fornuft kan likestilles med faglig kompetanse.

 Grensene for hva som er tillatt i samfunnet bør være klare og lovgivningen i Norge sier jo at ran, voldtekt, drap og legemsbeskadigelse (for å nevne noen eksempler) er forbudt og selvfølgelig så skal man straffes og bli stilt til ansvar for å ha utført en kriminell handling. Man skal også gis anledning til å forbedre seg gjennom rehabilitering.

 Mennesker bør lære seg til å leve i fred med hverandre og til å respektere hverandres følelser og behov. Den enkleste veien til å skape et fredeligere samfunn er å bry seg når noen har det vanskelig enten man er spesialist eller ei

Den enkeltes rett

Alle mennesker har rett til å få nødvendig helsehjelp ved sykdom. Når man oppsøker hjelp for et psykisk problem så forventer man jo behandling som gjør en frisk slik som er vanlig praksis når man har andre sykdommer. Ofte så blir man i stedet svingdørspasient i psykiatrien.

 Psykiatrisk behandling mot ens egen vilje skal være siste utvei, det vil si at alt annet skal være prøvd først. Å ha en tungpsykiatrisk diagnose er ensbetydende med at man blir utsatt for mange og lange innleggelser i psykiatrien. I psykiatriens øyne så er man kun frisk når man går på medisiner og det jeg savner litt er et behandlingsopplegg som tar sikte på å kurere psykiske lidelser på en skikkelig gjennomført måte.

 På psykiatriske avdelinger så har man svært få muligheter til å leve det livet man hadde før det stagnerte. Når man går rundt neddopet av medisiner i uker og måneder i stedet for å få tettere oppfølging med løsningsbasert samtaleterapi så er det ikke rart at man av og til får lyst til å gi opp. Jeg personlig mener at å gi opp livet sitt eller å la seg kue er noe man helst bør holde seg for god til å gjøre. Det er ikke bra for selvrespekten å resignere.

 Paradoksalt nok så kan man i denne sammenhengen mene at psykiatrisk behandling med sterke nervemedisiner virker mot sin hensikt. Medisiner av denne sorten gjør en bare mer tiltaksløs og det er ikke bra for noen, tror jeg. Det finnes massevis av modeller og forskning på at mennesker med ressurser kan lære seg å bruke dem og mange seminarer, konferanser og kongresser arrangeres hvert eneste år med dette temaet. Viljen til å sette teoriene ut i praksis mangler litt, bare.

 Holdningsendringer må til. Brukerens livskvalitet og ressurser bør bli høyere prioritert og man bør belønnes og ikke straffes når man selv ønsker å gjøre noe som er bra for en selv uavhengig av om psykiateren eller psykologen er av en annen oppfatning. På den måten tilføres behandlingen mening.

Psykiatrisk behandling

Så var det kroken på døra for meg og en innleggelse på tvungent psykisk helsevern var uunngåelig selv om jeg faktisk kunne gått hjem igjen fra legevakta som en fri mann, hadde jeg bare blitt vist tillit og respekt. Jeg mener selv at jeg sa de rette tingene til psykiateren som konkluderte med at en innleggelse på akuttavdeling var nødvendig og kanskje var jeg utsatt for et overgrep av verste karakter den gangen.

 Det var ingen storartet opplevelse å bli henta hjemme av 3 uniformerte politimenn mens hele nabolaget sto og så på. Direkte flaut var det. Vel hadde jeg vært litt rebelsk i forkant og det var min egen feil at livet mitt tok denne vendingen, men jeg tenkte umiddelbart da politiet kom at jeg ikke skulle gjøre noe mer for å ødelegge mitt gode navn og rykte.

 Det første møtet med psykiatrien var skremmende. Isolert fra resten av verden uten noen som helst kontakt med medpasienter, familie eller venner. Ingen TV eller musikk. Kun en vakt som satt i korridoren med en bok. Ingen spørsmål om hvordan jeg hadde det. Bare total isolasjon. Drepende kjedelig spør du meg.

 Jammen skal jeg gjøre mitt aller beste for å unngå å havne i samme situasjon for framtiden. En slik opplevelse unner jeg ingen, rett og slett, ikke min verste fiende en gang. Det som holdt motet mitt oppe var tanken om at jeg en dag ville komme ut i frihet igjen, det ville ta tid, ja, men jeg visste at jeg ville få kontroll over livet mitt igjen.Etter en stund så begynte jeg å få en mer solid forankring i virkelighetens verden igjen. Jeg ble mer og mer stabil og klartenkt og Ali kaffe gjorde jobben sin og kurerte gruff. Jeg er blant de heldige som har greid å normalisere livet mitt ved samtlige av innleggelsene som jeg har hatt. Takket være min egen viljestyrke og stahet så har det gått bra, heldigvis.

Psykisk sykdom

Hva er nå egentlig kjennetegnet på en person som har en psykisk lidelse? Vi som er brukere av psykiske helsetjenester skiller oss ikke ut fra den gjennomsnittlige nordmann utseendemessig. Noen av oss tenker kanskje litt annerledes (?) eller kanskje ikke? Det er enten familien eller psykiatrien som vurderer at det er fare på ferde og om det er nødvendig med en innleggelse på psykiatrisk avdeling eller ikke.

Det er sjelden noen stiller det enkle spørsmålet ”Hvordan har du det?” Man kunne jo svart: ”Jo, nå skal du høre her, at jeg har det sånn og sånn” og fått hjelp på denne måten. I stedet opplever mange det første møtet med psykiatrien som ganske hardt og brutalt.  Spørsmålet om hvorvidt psykiatere eller annet helsepersonell bør ha anledning til å ta det overordnete ansvaret i et menneskes liv, mot personens vilje er i vinden nå når FN’s Menneskerettighetskonvensjon snart ratifiseres av Norge.

 Her blir det en konflikt mellom Menneskerettighetskonvensjonen og psykisk helsevernloven. FN-konvensjonen er tydelig på at frihetsberøvelse og krenking av privatlivets fred ikke skal forekomme, mens psykisk helsevernloven sier at man kan ta fra et menneske sin frihet fordi man antar at personen kan lide alvorlig helseskade uten en innleggelse. Vi brukere burde sette oss ned sammen med ansvarlige helsemyndigheter og prøve å finne en middelvei slik at menneskers integritet og privatliv blir respektert fullt ut.

Vi brukere er jo ressurssterke mennesker og vi bør bli møtt av psykiatrisk helsepersonell som likeverdige mennesker og vi bør få være med og gjøre avgjørelser som gjelder våre selvstendige liv. Hvis vi ikke regnes som tilregnelige så skal det legges til rette for at vi kan bli eksperter i eget liv. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste person som synes det er greit å være innlagt bak låste dører mot sin egen vilje. Mest mulig frivillighet og brukermedvirkning er det vi i brukerorganisasjonene ønsker så sterkt og vi er en mannssterk og stor gruppe mennesker som bør ha de samme rettighetene som alle andre borgere i samfunnet.

Jeg drømmer om en verden hvor ai ai alt er bra. Joachim Nielsen (Jokke).

Tid for terapi

Dette blogginnlegget er skrevet på bestilling fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Se http://www.erfaringskompetanse.no.

Et menneske som oppsøker profesjonell hjelp fordi han/hun er i en eller annen form for krise har gode muligheter til å kunne tilegne seg de egenskapene som skal til for å håndtere situasjonen han/hun er i der og da. Samtaleterapi og kvalifisert hjelp til å løse det som er problematisk er i psykiatrisk sammenheng kanskje en litt utradisjonell måte å gripe an problemstillingen krise på her i Norge.

Vi har fått det prenta inn fra tidlig barndom at er man syk så skal man bruke medisiner. Når det gjelder det tankemessige så stiller det seg litt annerledes. Omfattende forskning som er gjort også her i Norden viser at samtalen er et vel så viktig verktøy og en like effektiv metode å bruke for å hjelpe en person igjennom en vanskelig periode og den typen behandling som er basert på respekt og tillit vil jeg tro er mer forlokkende enn utsiktene til å bruke store doser med medisiner. I alle fall så er dette et valg man bør gis anledning til å ta selv hvis man regnes til å være beslutningsdyktig til det og man bør på forhånd bli informert om eventuelle bivirkninger som i verste fall kan oppstå.

Har man selv et ønske om å bli frisk så er man på god vei til å bli det. De aller fleste med psykiske lidelser kommer seg og blir bedre også uten medikamentell behandling viser flere studier på bedringsprosesser hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Kanskje trenger man i perioder en å snakke med, en som kan gi de råd og den veiledningen som trengs for at en person skal kunne utnytte de ressursene og mulighetene som personen har.

Psykiatrisk behandling er et uttrykk som mange kanskje forbinder med noe som er til for farlige mennesker som er alvorlig syke på sinnet. Slik er det slett ikke. De aller fleste mennesker møter en eller annen gang i løpet av livet situasjoner som blir utløsende faktorer for en krise av et eller annet slag. Hvis man selv forstår at noe er galt og tør å oppsøke hjelp så tidlig som mulig så er ikke veien til helbred særlig lang.

Myten om at brukere av psykiske helsetjenester er farlige mennesker og ikke som alle andre må vi bidra til å avlive en gang for alle ved å opplyse samfunnet rundt oss. Å ha en psykisk lidelse er i dag like vanlig som å ha senebetennelse eller å være forkjøla. Man blir frisk igjen. Ikke vær redd for å søke hjelp, det er god hjelp å få.