Skjerming virker noen ganger mot sin hensikt

Espen Gade Rolland (nestleder i Norsk sykepleierforbund) ønsker seg debatt om bruk av skjerming i psykisk helsevern og hvordan den bør foregå. Først av alt vil jeg påpeke at jeg reagerer på at Rolland uttaler seg på generell basis mht til «pasientene som trenger skjerming» og at han prøver å legge ord i munnen på både sin egen yrkesgruppe og en stor del av gruppen psykiatriske pasienter (dvs, de som har det veldig vondt og er sterkt deprimerte), uten å påpeke at hver enkelt pasient har individuelle behov og sine egne ønsker om hvordan behandlingen sin skal foregå. Det ser jeg på som skjult tvang og overtalelsesteknikker basert på en holdning om at pasienten er syk, uten å si noe om at pasientene faktisk har ressurser som kan jobbes med, og på den måten styrke hver enkelt sin selvfølelse.

Jeg har personlig erfaring med å være skjermet og har opplevd det som svært belastende å bli adskilt fra mine medpasienter, faktisk så har jeg opplevd å være skjermet som et inngrep i mitt liv som har ført til at jeg om jeg hadde hatt mulighet til det hadde gjort slutt på livet der inne på skjermet avsnitt, og det er fordi skjermingen har gjort meg så mye mere deprimert enn jeg i utgangspunktet var, før vedtaket om skjerming ble fattet.

Bare den enkle setningen om at tiltaket var av hensyn til de andre pasientene fikk meg til å føle meg som en ikke person som ikke var verdt noe som helst, og jeg lurer på hvordan psykologen som fattet vedtaket kunne mene at skjermingen skulle være til hjelp for meg. Sånn opplevdes det ikke i det hele tatt for meg, i hvert fall.

Mitt ønske var å ha sosial omgang med de andre pasientene, hverken mer eller mindre, noe som ikke ble tatt hensyn til. Jeg ble utsatt for en tvungen straffereaksjon, og jeg var veldig syk.

Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å leve, og har det nå også. De eneste gangene jeg har hatt et ønske om å avslutte livet er mens jeg har vært skjermet fra andre mennesker, som forstår hvor vanskelig man kan ha det, med angst og depresjoner. Jeg opplevde altså skjermingen som så ydmykende, nedverdigende og ødeleggende at jeg ønsket å dø.

Kunnskapsgrunnlaget vi alltid har hatt er at er man trist og lei seg så trenger man sosial omgang med andre mennesker. Jeg mener at når det blir en utfordring på avdelingen så er det praktisk mulig å tilrettelegge for at det skal gå bra. Det er mere tidkrevende, ja, men det er fullt mulig.

Jeg forstår at mange syke mennesker samlet på et sted kan være en kompliserende faktor, men om man involverer alle som er på stedet, så kan det ha en nyttig, sunn og god effekt for fellesskapet og en positiv læringseffekt for alle, inkludert pasientene, ikke minst til å forstå seg selv og sin egen sykdom bedre.

Til sammenligning så er det ingen innen psykisk helsevern som tillater at en pasient isolerer seg i sin egen leilighet, selv om vedkommende ønsker å være i fred, det blir litt feil, således å hevde at noen trenger isolasjon, som jo skjerming er. Det er heller ikke riktig at behandlingspersonellet skal ha monopol på å vise omsorg for pasientene, jeg mener at det er på høy tid at pasientene på en akuttavdeling bør få ta del i ansvaret for hverandre. Vi er jo bare mennesker alle sammen.

I lettpsykiatrien er det bevist at  gruppesamtaler har en positiv og styrkende effekt på hver enkelt pasient, så hvorfor ikke prøve det ut i akuttpsykiatrien også, spør jeg nå?

Tidligere publisert i Dagens Medisin

Bjørn Ingar Pedersen, tidligere psykiatrisk pasient

Hvordan jeg som pasient ser for meg en bedre psykisk helsetjeneste

Min erfaring med psykiatrisk behandling er beklageligvis at jeg selv har opplevd og sett mange andre som har opplevd å ikke få den hjelpen de ber om når de har bedt om det. I norsk psykiatri er det dessverre slik at man ikke får være delaktig i å ta avgjørelser i forhold til eget liv og helse, fortsatt, og helseministeren har vært veldig tydelig og klar på at pasientens egen innsikt i liv og helse skal bli tatt på alvor, heldigvis, og nå er ballen spilt over til den psykiatriske profesjonen og jeg har noen formeninger om hva som kan gjøres annerledes.

I norsk psykiatri (og for øvrig i all psykiatri) som er en leting etter feil hos andre mennesker, så har veldig mange et stort behov for å markere at det er VI som bestemmer hvor syk eller frisk du er, du måkke komme her og tro at du er noe. Hvis du ikke vil bruke medisinene vi tilbyr så har du manglende sykdomsinnsikt, da er du syk, og vi har ikke tid til å hjelpe deg med å jobbe med det som du synes er vanskelig. Det som plager deg blir borte hvis du tar medisiner. Stol på oss!

Er det virkelig sånn at f.eks. traumer eller angst blir borte som en følge av medisiner? Og hva skjer når man skal slutte? Min erfaring er at de problemene som var årsaken til at man søkte hjelp, kommer tilbake, ofte så øker de også på i styrke, og angsten, ikke minst vender også tilbake, sammen med de vonde drømmene om natten, og tankekaoset, når man trapper ned på medisiner.

Jeg har gått på medisiner mesteparten av tiden siden 1999 og jeg har en paranoid schizofreni-diagnose, MEN jeg har aldri opplevd å bli utredet for den diagnosen på en psykiatrisk institusjon uten å ha stått på medisiner. Og vi vet at medisiner har en sløvende effekt på hjernen, da er det logisk å tenke at resultatet av iq-testen blir i samsvar med at man er sløvet ned av medisiner.

Og vi leser og blir påvirket av tabloidavisene, som forteller oss hvor farlige psykiatriske pasienter er, ja de er ustabile alle som en, har ingen sykdomsinnsikt og kan finne på å drepe deg på åpen gate, så pass på. Når det av og til går galt og en psykisk syk dreper eller legems-beskadiger noen, så har i en stor del av tilfellene gjerningspersonen bedt om hjelp, og blitt avvist av hjelpeapparatet. Hadde noen grepet inn og psykisk helsevern hadde gjort jobben sin, så kunne mange farlige situasjoner vært unngått. Hvis man hadde etterfulgt fortvilede menneskers rop om hjelp. Og jeg tror majoriteten av de som søker hjelp, trenger noen å snakke med, om noe som er vanskelig, trenger gode råd og at noen lytter og forstår.

Jeg ser for meg en psykiatri som tar hensyn til pasientene, som tar tak i menneskers evner, ressurser og muligheter i stedet for å bare se på begrensningene. Og at man går bort fra å se på symptomer og diagnosekriterier som sykdomstegn og heller tenker for at det er et utrykk for et problem, som KAN løses. Og ikke minst at man får støtte på at man kan bli frisk av sin psykiske lidelse, at man ikke er kronisk syk og må regne med å måtte bruke medisiner resten av livet. At ingrediensen er håp, tilfriskning og muligheter og ikke massiv medisinering.

Men det er klart det vil koste penger, men dette er allikevel en bedre samfunnsmessig investering enn at mennesker som har det vanskelig blir sittende fast i en hengemyr og som svingdørspasienter i psykiatrien. Og vi pasienter vet at mange i systemet gjerne vil yte denne hjelpen, men at de ikke får spillerom, på grunn av rutiner og budsjetter. Det er sannelig på tide med et paradigme-skifte i norsk psykiatri hvor man ser et hvert menneske som et unikt individ. Dette er utfordringen fra meg!

Bjørn Ingar Pedersen

Tidligere trykket i Dagens medisin

Rapport fra Brukermedvirkningskonferansen 2012

3 representanter fra WSO, Bjørn Ingar Pedersen, Aud Helen Henriksen og Solveig Vidde deltok på denne konferansen som var arrangert av Batteriet i Oslo. Stedet var Sørmarka kurs og konferansesenter som har vært tilknyttet Arbeiderbevegelsen siden 1930-tallet.

Gjennom konferansen som gikk over 2 dager (3. og 4. mai 2012) gikk vi igjennom mange emner knyttet til brukermedvirkning og her var mange brukere representert både som foredragsholdere og deltakere. En særdeles positiv gjeng med masse pågangsmot var samlet.

Temaet styrking av «brukeres» selvfølelse og selvrespekt ved hjelp av enkle «verktøy» og metoder ble løftet fram og diskutert i plenum og ikke minst i mindre arbeidsgrupper og jeg fikk inntrykk av at samtlige deltakere satt igjen en erfaring rikere. Interaktivt teater var også en del av programmet hvor de mest sporty deltakerne klinte til og spilte forskjellige roller.

På Sørmarka møtte jeg tidligere straffedømte, tidligere rusavhengige, innvandrere, representanter fra; den kristne MC-klubben «Pilgrims», psykiatriforeninger og kulturinstanser. Deltakerne kom fra hele Norge, fra nord til sør.

Anders Steen fra organisasjonen «Fri» og Line Eikenes fra Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) i Østfold

Den som gjorde mest inntrykk på meg var Anders Steen fra organisasjonen «Fri», et prosjekt driftet av Bymisjonen hvor tidligere innsatte jobber som likemenn med fengselsinnsatte som har sonet ferdig dommen sin og som skal ut i samfunnet igjen.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg meldte meg på denne konferansen pga av alle de flotte menneskene med totalt forskjellige ståsteder i livet. Jeg antar at det var nettopp dette som gjorde denne konferansen så fargerik.

Foredrag på Domus Nova 2011

Powerpointpresentasjon

Sol ute sol inne, historien om Onkel Kjell

Allerede i tenårene begynte Kjell og resten av familien å forstå at han ikke var som alle andre. Han hadde et psykisk problem som hadde ligget latent i ham helt siden fødselen. Det var en genetisk feil. Diagnosen han fikk var schizofreni eller ungdomssløvsinn som det het på den tida.

 Jeg ble aldri ordentlig kjent med Kjell personlig. Kjell’s sykdom var aldri noe samtaleemne i vår familie. Jeg visste at Kjell var syk, det var alt. Når familien var samla på hytta om sommeren så var han også der, på permisjon fra sykehuset. Han tilbrakte mange år av sitt liv på Dikemark psykiatriske sykehus. Kjell var en enstøing som holdt seg mest for seg selv. Han likte å høre på radio og satt ofte oppe om natta og lyttet til musikk.

 Kjell var storrøyker og stadig tørst. Om natten når vi andre sov så var han stadig vekk i kjøleskapet for å hente seg noe å drikke, så når vi sto opp om morgenen så hendte det rett som det var at kjøleskapet var klinisk rent for alt som var flytende. Han drakk det aller meste, og hadde vi øl i huset som måtte vi gjemme den godt eller så hadde han tømt i seg den også.

 Han hadde store nerveproblemer og fikk medisiner mot dette. Jeg kommer aldri til å glemme 50-årsdagen hans. Vi som var hans nærmeste familie tok turen til sykehjemmet hvor han bodde og der var det stelt inn stand til stort kalas med kaker, brus og kaffe til oss. Et par av medpasientene skulle også feire dagen sammen med oss. De ble regnet for å være hans nærmeste venner.

 Feiringen tok en brå og uventa slutt da Kjell ble sinna på meg og han uttalte at han skulle ta meg fordi jeg i hans øyne var en drittsekk. To pleiere måtte trå til og geleide ham inn på rommet for å gi ham sterkere medisiner, som de uttrykte. Jeg visste at Kjell var syk så jeg lot ikke dette gå inn på meg i noen særlig grad, selv om det innerst inne var vondt å høre ham si det han sa.

 Etter mange års psykiatrisk behandling og på hans eldre dager så tok livet til Kjell en ny vending. Han ble ansett for å være frisk nok til å flytte fra sykehjemmet og inn i en omsorgsbolig i Oslo. Han begynte også å jobbe i en verna bedrift. Jeg tror han likte dette godt og at det gjorde ham stolt og jeg husker hvor glad jeg ble på hans vegne da familien fikk høre om dette. Det var han vel fortjent etter mange år med psykiatrisk behandling.

 Kjell var alltid sterkt knyttet til sin mor, altså min bestemor og han besøkte henne så ofte han bare kunne. Det gikk sterkt inn på ham når bestemor døde. Hun var hans store forbilde her i livet og for ham så var det nok ingen som var som mor, og det var høydepunktet i tilværelsen hans når han fikk komme på besøk. Jeg skulle så gjerne bli bedre kjent med Kjell, men slik ble det ikke. Ikke lenge etter bestemors bortgang så døde Kjell og jeg tror han døde av sorg. Et bemerkelsesverdig menneske var borte, og jeg var lei meg.

 Alt i alt så var Kjell’s liv et eksempel på at viljestyrke og håp kan kurere det aller meste og i aller høyeste grad en solskinnshistorie uten sidestykke, selv om jeg tror han i perioder var neddopa og sliten på grunn av det. Han gjorde inntrykk på alle i sin nærhet og han var så ærlig og ekte. Uredd for å skille seg ut var han.

Enklere løsninger

Å bli utsatt for tvang i form av beltelegging er i følge ansatte på de psykiatriske avdelingene av og til nødvendig for å forhindre at den innlagte lider alvorlig helseskade. Ingen tenker på de dokumenterte langtidsskadevirkningene av de forskjellige medisinene og at mange opplever slik behandling som et overgrep.

 Når beltelegging blir nødvendig så har ikke forvernet forut for innleggelsen vært godt nok. Dette skal altså den innlagte straffes for. Hvis den innlagte hadde fått et forsvarlig utført forvern så ville han/hun forholdt seg rolig. Mange, deriblant meg selv har opplevd den første innleggelsen som så skremmende at panikkangst har blitt utløst som en direkte følge av å bli lagt inn mot sin egen vilje. Jeg kjenner ikke mange som synes at slik behandling er noe særlig hyggelig.

 En tvangsinnleggelse kalles så flott for behandling og behandling skal jo forebygge sykdom og ikke forverre tilstanden til den innlagte. Mange opplever å bli overlatt til seg selv på skjermet avsnitt uten at noen bryr seg eller gjør noe for å forhindre at tilværelsen blir så uutholdelig som den ofte gjør. Når man er redd og ikke blir forstått så blir man ofte provosert/sint og i slike tilfeller er ikke veien til beltesenga lang. Å bli hentet vekk fra det vante og trygge hjemme og å bli strippet helt for personlige eiendeler uten forklaring om hvorfor vil jo provosere de aller fleste og mange reagerer jo kraftig når de blir utsatt for slik tvang. Ikke så rart det. Utagering kalles det på fagspråket når man reagerer ved å si ifra. Jeg mener at tvangssituasjoner ofte provoseres fram og at de kunne vært unngått dersom det psykiatriske systemet ikke hadde vært så hardt, umenneskelig og brutalt. Jeg vil oppfordre de som jobber i systemet til å bruke litt mer tid på hver enkelt pasient. Det vil gjøre tilværelsen langt enklere for mange.

 Direkte konfrontasjon av problemet med enkle spørsmål om bakgrunnen til problemet er nok langt mer effektivt og forebyggende. Fagfolk har vel nytte av å vite hvordan tvangsbehandling oppleves. Brukerorganisasjonene og de respektive støttetelefonene deres tar i mot mange henvendelser årlig fra mennesker som ikke tør å ytre sin mening av redsel for mer psykiatrisk straff. Vi må bli tatt på alvor når vi kommer med forslag om enklere løsninger enn hemmelighold av informasjon og hvisking og tisking bak den innlagtes rygg på vaktrommet.

 Hvis det psykiatriske systemet er så genuint opptatt av å hjelpe så er det beste de kan gjøre å ta seg tid til å lytte til de innlagte og prøve å forstå i stedet for å mistenkeliggjøre de vedkommende menneskene. Jeg tror ikke det er så vanskelig å se for seg hvordan en selv ville reagert dersom man ble utsatt for en ufrivillig frihetsberøvelse.

Et samlet folk

Det norske samfunnet har vært utsatt for store prøvelser i etterkant av terroranslaget 22. juli. Spekulasjoner om hvorvidt Anders Behring Breivik var sinnskyk i gjerningsøyeblikket har florert i norske medier.

Mange av oss i brukerorganisasjonene mener det vil være hån mot alle som har en psykisk lidelse om ABB blir erklært sinnssyk. Ikke minst så vil fordommene mot og mistenkeliggjøringen av mennesker med psykisk lidelse øke på blant mange i det norske samfunnet, og alt arbeidet med avmystifisering av psykisk sykdom vil antakeligvis være av liten betydning i mange år framover. Mange har kun forståelse av hva psykisk sykdom er sett i forhold til det bilde som mediene blåser opp med store overskrifter.

At en manns gjerninger kan være ødeleggende for mange som sliter psykisk er teoretisk sett ikke noe rart. Men om alle møter hverandre med kjærlighet og respekt så kan vi sammen overvinne frykten for det ukjente. Jeg tenker i min sorg over tragedien som fant sted i Oslo og på Utøya at psykisk syke bør være på tilbudssiden og opplyse folket slik at alle kan lære noe om hvordan den personlige erfaringen som hver enkelt i gruppen psykisk syke har oppleves.

Når slike terroranslag skjer så ser vi i ettertid at vi er en stolt nasjon bestående av mange sterke, flotte mennesker som engasjerer seg for å forhindre at noe lignende skjer på norsk jord igjen. Nå er det fritt fram for alle (også psykisk syke) til å bruke de ressursene som de har i forebyggende øyemed. Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av sivil status. Ingen er vel mer imøtekommende, vennligsinnede og inkluderende enn oss som vet hva det vil si å være syk på sinnet. Vi kan også være gode rollemodeller og avkrefte påstanden om at de fleste med psykisk sykdom er tvilsomme, farlige eller klin gærne.

Slik er det slett ikke. Psykisk sykdom kan ramme alle, uansett alder, kjønn, legning eller sosial status. Det er ut i fra min erfaring slik at først når man treffer andre med de samme eller lignende problemene at man forstår at brukere av psykiske helsetjenester slett ikke er så forskjellig fra den vanlige norske borger. Dette er min personlige mening. Ingen plass, annet enn en psykiatrisk avdeling er fylt med et så sterkt samhold og ekte vennskap mellom mennesker i krise.

Når jeg tok turen til Oslo sentrum for å delta i rosemarkeringen så tenkte jeg at hele Oslo framsto som en smekkfull psykiatrisk avdeling, fylt av mennesker som søkte ut i gatene for å finne samhold og trygghet hos hverandre. Så var vi alle psykiatriske pasienter for en liten stund.

Vil rette en stor takk til alle som tok ansvar etter at tragedien hadde inntruffet. Både politiet, ambulanseteamene og frivillige hjelpere gjorde en kjempeinnsats. Og ikke minst regjeringen som håndterte situasjonen svært godt.

Referat fra Brukerorganisasjonskonferansen på Hamar i 2011 – 6. til 7. juni

Dag 1

Vi var 5 personer som representerte Landsforeningen We Shall Overcome. Leder Mette Ellingsdalen, fylkesleder i Oslo og Akershus, Bjørn Ingar Pedersen, sekretær i sentralstyret, Håvard Enberg, varamedlem i WSO Oslo og Akershus, Aud Helen Henriksen og organisasjonssekretær Grete Johnsen.

Vi spiste deilig lunsj på hotellet før Eva Svendsen fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helsearbeid ønsket velkommen til 5 årsjubileumet til Brukerorganisasjonskonferansen.

Erling Jahn startet dagen med å reflektere over brukernes plass i utviklingen av psykiske helsetjenester i Norge de siste 40 årene. Han er tidligere leder av Mental Helse Norge, nå leder for Nordisk forening for sosial og mental helse. Jahn gikk til kraftig angrep på psykisk helsevernloven som han mener diskriminerer mennesker med psykiske problemer. Han redegjorde godt for hvorfor psykisk helsevern bør erstattes med andre og bedre behandlingsmetoder. – All form for behandling av mennesker bør skje på et likeverdig nivå mellom bruker og behandler, sa Jahn. Han delte mange kloke tanker og ideer om hvordan behandling av mennesker med psykisk problemer bør foregå og utfordret brukerorganisasjonene til å fronte saken med en tøffere image.

Så fikk Trond F Aarre ordet og han fortalte om sin 20 år lange praksis innen psykisk helsearbeid. Aarre er spesialist i psykiatri og forfatter av boka ”Manifest for psykisk helsevern”. Han jobber ved en psykiatrisk avdeling i Nordfjord. Han fortalte at han hadde lært noe av pasientene han hadde snakket med gjennom årenes løp og at han godt kunne forstå hvorfor mange ikke liker å bli behandlet mot sin egen vilje. Aarre mener at brukernes erfaringer er viktige i behandlingsforløpet til hver enkelt og at respekt for andre mennesker ofte blir glemt i det psykiatriske systemet. – Det er de ansatte som styrer det psykiatriske systemet, og det er en nifs erkjennelse, sa Aarre. Han snakket om det psykiatriske systemet med en herlig selvironi og en ironisk tankegang om sin egen yrkesgruppe.

Gunnar Brox Haugen, leder for stiftelsen SEPREP startet sitt innlegg med kulturinnslag fra Alf Prøysen. Han snakket om moral og å ta mennesker på alvor innen psykisk helsevern. Her ble det litt ordspill rundt ordet ”bruker” og flere fra salen kom med innspill om hvilken betegnelse en person med en psykisk lidelse kan få uten å bli diskriminert. Ordene pasient, klient og forbruker ble nevnt uten at noen ble helt enig om hvilken betegnelse som var mest korrekt. Han synes det er ille at behandlingen av mennesker med psykiske problemer blir satt ut på anbud. Videre fortalte Brox Haugen om stiftelsen SEPREP og dens visjon. – Denne stiftelsen ble dannet for 21 år siden og legger til grunn respekt for det enkelte mennesket og dets iboende verdighet, fortalte Brox Haugen. At mennesker får hjelp når de trenger det er viktig, og ingen bør være nødt til å vente på hjelp til det har gått for langt var en av hans konklusjoner.

Styreleder i Erfaringskompetanse, Finn Tallakstad fortalte om fødselen til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helsearbeid som er ment å være et ressurssenter for både tjenestemottakere og fagpersoner. De jobber for at brukerkompetanse i form av historier, erfaringer og kunnskap om psykiske lidelser skal bli tilgjengelig for alle mennesker i Norge. Slik vil det norske samfunnet få et nytt og fordomsfritt syn på mennesker med psykiske lidelser. Styret i Erfaringskompetanse består bl.a. av representanter for de forskjellige brukerorganisasjonene. Utdanning av brukermedarbeidere er ett av formålene til sentret og dialog mellom brukere og fagpersoner på likemannsnivå bestrebes.

På slutten av dag 1 var det åpen samtale i plenum og vi diskuterte hva som er vårt felles anliggende. Mange tok ordet og kom med innspill.

Dag 2

Hilde Hem fra Erfaringskompetanse oppsummerte fra dagen før. Hun sa at brobygging er viktig og videre så fortalte hun litt om hva formålet med nettstedet http://www.erfaringskompetanse.no er. Erfaringskompetanse.no er avhengige av at brukere deler sine historier for at fagfolk kan få en bedre forståelse av hva det innebærer å ha en psykisk lidelse og behandlingen av den som sådann. Nettstedet har også en kunnskapsbase som samler litteratur knyttet til psykisk helsearbeid, både skrevet av brukere selv og folk som jobber i det psykiatriske systemet.

Nestemann ut var Bengt Karlsson, professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud og han delte sine tanker om hvordan erfaringskompetanse kan bli en del av utdanningen av psykisk helsearbeidere. Menneskers integritet må være essensen i et hvert forhold mellom tjenestemottaker og den som yter hjelpen, sa Karlsson. Han påpekte at det blir helt feil at teoretisk kunnskap blir ansett for å være viktigere enn den erfarte. Han mener at helsepersonell må ut i felten og at de ikke må være redde for å bli ”skitne på hendene”. Videre understreket han nok en gang at brukererfaring må sidestilles med teoretisk kunnskap og at brukere må få innflytelse innen psykisk helsearbeid på lik linje med fagpersoner.

Dagfinn Bjørgen, leder for forskningsutvalget ved Erfaringskompetanse.no presenterte forskningsutvalget og dets medlemmer. Han vil at forskere skal engasjere seg i forhold til brukererfaringer og at disse erfaringene må bli gyldiggjort for å øke forståelsen av psykiske lidelser hos fagfolk.

Utdrag fra powerpointpresentasjonen hans:

Den franske sosialfilosofen Michel Foucault
skriver i forordet til ”Galskapens historie”:

Da galskapen ved slutten av 1700-tallet ble konstituert som sinnssykdom, var dialogen brutt, separasjonen allerede utført. Alle de stotrende, ufullstendige ordene uten fast syntaks, som uttrykte enheten mellom galskap og fornuft, ble støtt ut i glemselen. Psykiatriens språk, som er fornuftens monolog over galskapen, kunne bare opprettes på grunnlag av en slik stillhet. (Foucault, 2000, s 18).

Vi trenger ny forskning som har erfaringskompetanse som grunnlag for ny tenkning innen psykisk helsefeltet, sa Bjørgen.

Jan Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn holdt det avsluttende foredraget. Han presenterte cv-en sin og prosjekter han har vært delaktig i, bl.a. etableringen av et Alternativsenter i Halden. Han fortalte litt om sine psykoseerfaringer og diagnosen schizofreni som han har fått. Sørensen var den eneste som tok utfordringen om å redegjøre for hva brukerorganisasjonene mener er viktig å få ut til akademia og praksisfelt. Han ser viktigheten av at erfaringskonsulenter underviser helsepersonell. Emner som hvordan behandlingen opplevdes og hva som kan gjøres annerledes bør diskuteres med helseforetakene, sa lederen i Hvite Ørn. Mange brukere vet mer om sin egen lidelse enn spesialistene, fortalte Sørensen.

På slutten av konferansen satt vi i ring og mange tanker og ideer rundt informasjonen vi fikk og det som ble sagt ble løftet fram og diskutert. En felles kamp for medisinfrie døgnåpne akuttilbud ved alle landets helseforetak var et av forslagene som kom opp. Vi må være mer handlekraftige enn byråkratene, sa undertegnende, som også har en ide om en veiledningsbrosjyre for mennesker som vil ut av psykiatrisk behandling.

Det ble også tid til en omvisning på Sagatun brukerstyrte senter før vi reiste hjemover og der fikk vi se filmen om hvordan sentret ble til. Et spennende hus med mange muligheter.

Historien om et barnevernsbarn

Lille Knut kom til verden og var en rolig og tillitsfull gutt som fikk dekket sine primære behov godt av sine biologiske foreldre. Da han var 14 dager gammel dukket barnevernet opp på døra etter å ha mottatt en bekymringsmelding fra mors fastlege. Barnevernet kom på flere besøk for å observere samspillet mellom barnet og foreldrene.

Når gutten var en måned gammel så tok de han bare. Barnevernet vurderte foreldrene for å være snille og gode mennesker men at det ville bli et for stort ansvar for dem å ta seg av et lite barn fordi begge to hadde vært innlagt i psykiatrien. Knut ble plassert i beredskapshjem og etter et halvt år så ble han plassert hos et barnløst ektepar.

Uansett hvor mye foreldrene kjempet for å få gutten hjem så ble de ikke hørt. Barnevernet sto på sitt og var som mange vet umulig å ha med å gjøre. Saken kom opp i Fylkesnemda og etterpå i Tingretten og saken gikk i barnevernets favør. 3 samvær i året ble utfallet i dommen fra Tingretten. Senere viste det seg at fosterforeldrene ikke var gode nok omsorgspersoner allikevel.

I en alder av 6 år så hadde gutten utviklet en angstlidelse. Barnevernet prøvde å legge skylden på de biologiske foreldrene. De sto hardnakket på sitt og var bestemt på at de med så lite kontakt med barnet ikke kunne ha skyld i dette men at angsten skyldtes sosiale forhold i hjemmet hvor gutten bodde. Videre så flyttet de gutten til en annen fosterfamilie og så begynte problemene å oppstå.

Knut reagerte og utviklet etter hvert store adferdsproblemer hos den nye familien, noe som slett ikke er rart når han først fikk traumer etter omsorgsovertakelsen og så ble flyttet til en ny familie som var ny og ukjent for ham. Han ble selvfølgelig forvirret av å bli flyttet rundt på denne måten og han ble flyttet til nye familier flere ganger uten at situasjonen hans bedret seg.

Alt dette førte til at han som 11-åring ble plassert på et barnehjem for vanskeligstilte barn. Der jobbet en sosionom som så og forsto problemet til Knut og hun dannet seg et bilde av hvilken enorm påkjenning han ble utsatt for da han brått ble revet bort fra de biologiske foreldrene.

Denne sosionomen sørget for jevnlig kontakt med guttens ordentlige mor og far og la sjela si i å klargjøre gutten for en tilbakeføring til de biologiske foreldrene som også fikk massiv støtte fra venner og familie. Prosessen tok mange år ettersom Knut var et veldig sensitivt barn men da han var ferdig med barne- og ungdomsskolen så ble han endelig gjenforent med mor og far og familiebildet ble komplett.

Kan man tenke seg frisk?

Psykisk syke har ofte problemer med tankemessige forhold. Mange møter liten respekt for dette og flertallet som oppsøker hjelp til å løse disse problemene blir anbefalt å prøve medisiner som sløver sinnet.

Jeg tror at å medisinere bort tanker ikke alltid er like hensiktsmessig. Jeg vet av egen erfaring at de samme tankene kommer tilbake med full kraft når man en gang skal slutte med medisinene. Jeg tror at klinisk riktig samtaleterapi er en bedre måte å hjelpe mennesker i krise på. Norge må utdanne flere psykologer for å lette byrden til en allerede overbelastet psykologstand for å kunne yte god hjelp til alle de som trenger noen å snakke med.

Mange foretrekker å snakke med noen som kommer med gode råd og som engasjerer seg for at tilfriskning er/kan bli en realitet. Psykiatrien som profesjon må begynne å ta mennesker mer på alvor. Jakko Seikkula har gjort mange mennesker (også schizofrene) friske uten medikamentell behandling og hans behandlingsmodell benyttes også av psykiatere her i Norge, selv om de er i fåtall.

Helseforetakene bør møte etterspørselen fra mennesker med psykiske problemer på nye måter. Vi lever tross alt ikke på 50-tallet lenger og nyere forskning viser at fordomsfri samtaleterapi er mye mer effektiv en den overdrevne bruken av medikamenter.

Også friske mennesker blir medisinert i psykiatrien i kortere eller lengre perioder og mange av disse menneskene opplever å bli syke når de slutter med medisinene etter endt behandling. I slike tilfeller så bør slike erfaringer tas til etterretning og ikke bare avfeies som manglende sykdomsinnsikt eller compliance. Denne gruppen blir større og større for hver eneste dag som går og mange blir lurt til å prøve psykofarmaka og blir sittende igjen med ødelagte liv.

Ikke minst så holder psykiatrien tilbake informasjon om alvorlige bivirkninger på toppen av det hele. Det blir i mine øyne litt dumt. Alle kan jo lese i pakningsvedlegget. Vektøkning er en av mange bivirkninger og man kan faktisk bli schizofren av schizofrenimedisiner. Slike fakta er eksempler på at friske mennesker blir gjort til forsøkskaniner i et eksperiment som ingen vet utfallet av

I USA ble 2 store legemiddelprodusenter dømt til å betale ut milliardbeløp i erstatning fordi de hadde holdt tilbake informasjon om medikamentene de selger.

Når får vi en slik rettssak i Norge, og hvem tør å føre saken?