Tid for terapi

Dette blogginnlegget er skrevet på bestilling fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Se http://www.erfaringskompetanse.no.

Et menneske som oppsøker profesjonell hjelp fordi han/hun er i en eller annen form for krise har gode muligheter til å kunne tilegne seg de egenskapene som skal til for å håndtere situasjonen han/hun er i der og da. Samtaleterapi og kvalifisert hjelp til å løse det som er problematisk er i psykiatrisk sammenheng kanskje en litt utradisjonell måte å gripe an problemstillingen krise på her i Norge.

Vi har fått det prenta inn fra tidlig barndom at er man syk så skal man bruke medisiner. Når det gjelder det tankemessige så stiller det seg litt annerledes. Omfattende forskning som er gjort også her i Norden viser at samtalen er et vel så viktig verktøy og en like effektiv metode å bruke for å hjelpe en person igjennom en vanskelig periode og den typen behandling som er basert på respekt og tillit vil jeg tro er mer forlokkende enn utsiktene til å bruke store doser med medisiner. I alle fall så er dette et valg man bør gis anledning til å ta selv hvis man regnes til å være beslutningsdyktig til det og man bør på forhånd bli informert om eventuelle bivirkninger som i verste fall kan oppstå.

Har man selv et ønske om å bli frisk så er man på god vei til å bli det. De aller fleste med psykiske lidelser kommer seg og blir bedre også uten medikamentell behandling viser flere studier på bedringsprosesser hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Kanskje trenger man i perioder en å snakke med, en som kan gi de råd og den veiledningen som trengs for at en person skal kunne utnytte de ressursene og mulighetene som personen har.

Psykiatrisk behandling er et uttrykk som mange kanskje forbinder med noe som er til for farlige mennesker som er alvorlig syke på sinnet. Slik er det slett ikke. De aller fleste mennesker møter en eller annen gang i løpet av livet situasjoner som blir utløsende faktorer for en krise av et eller annet slag. Hvis man selv forstår at noe er galt og tør å oppsøke hjelp så tidlig som mulig så er ikke veien til helbred særlig lang.

Myten om at brukere av psykiske helsetjenester er farlige mennesker og ikke som alle andre må vi bidra til å avlive en gang for alle ved å opplyse samfunnet rundt oss. Å ha en psykisk lidelse er i dag like vanlig som å ha senebetennelse eller å være forkjøla. Man blir frisk igjen. Ikke vær redd for å søke hjelp, det er god hjelp å få.

Rapport fra Kongressen Psykisk Helse 2011

Nok en kongress om psykisk helse ble arrangert i Trondheim 17. – 19. januar 2011. Her ble det snakket mye om hvordan alt skal bli så mye bedre og at kompetanseutvikling for helsepersonell er alfa omega i en slik sammenheng. Knapt et ord ble nevnt om hvordan brukernes liv kan utvikles til det bedre. Her var det tydelig at det eksisterer en oss og dem-mentalitet. I praksis så betyr det at psykiatrisk helsepersonell på en måte blir overmennesker som tar avgjørelser på vegne av pasientene. Sånn vil vi jo ikke ha det. Vi vil være eksperter i eget liv, konsekvent.

I bunn og grunn så skulle vi brukere lært bort noe til de som så flott forteller at de jobber med mennesker og ikke omvendt. Forståelsen av psykisk lidelse er det vi som sitter med nøkkelen til. På kongressen var det kun et fåtall brukerrepresentanter tilstede og jeg har inntrykk at det iherdige arbeidet vi gjør for å endre tankegangen som psykiatrien har blir latterliggjort på slike kongresser. Sånn vil vi heller ikke ha det. Vi vil bli tatt på alvor og behandlet med respekt.

Kompetanseutvikling for helsepersonell er nok noe som er velment men å bruke så mye tid som det har ble gjort på å finne nye metoder til å forstå og definere oss brukere med så lite brukermedvirkning som det var på denne kongressen er å kaste bort tid og å sløse bort masse penger som heller burde brukt til å bygge opp et behandlingstilbud bygd etter våre premisser.

Jeg vil minne dem på at om det ikke hadde vært for oss så hadde ikke disse menneskene hatt verken jobb eller flotte titler å skilte med. For fremtidige seminarer, konferanser og kongresser så ber jeg dem om å gjøre jobben sin som jo er å oppfylle våre ønsker og inkludere oss i enda større grad en til nå. Fortsatt så har ikke vi brukere 100% kontroll over det psykiatriske systemet, men dagen den kommer om ikke lenge.

Under disse dagene i Trondheim så fikk vi som vanlig høre mange flotte og velmenende ord om hvor flott det er å ha en psykisk helsevernlov. Leder Mette Ellingsdalen prøvde i sitt innlegg og under den påfølgende debatten iherdig å få tilhørerne til å forstå hvilken enorm krenkelse det kan være å for eksempel være tvangsinnlagt eller å bli tvangsmedisinert. Behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven ble nevnt og en tilhører tok ordet og mente at det er nødvendig å beholde det i sin eksisterende form.

Den delen av psykisk helsevernloven som kalles behandlingskriteriet lyder omtrent slik: ”Dersom en person får sine utsikter til bedring vesentlig redusert eller sin tilstand forverret uten psykiatrisk behandling så kan personen begjæres innlagt på psykiatrisk avdeling”. Mette sa med klar tale at dette dreier seg om hvem som i utgangspunktet burde ha rett til å definere dette, om det er brukeren selv eller psykiatrien og jeg er 100% enig med Mette i at det er brukeren selv som skal ta den avgjørelsen.

Prating rundt grøten fikk vi oppleve på kloss hold under disse dagene men selve grøten manglet. Det vil si viljen til å sette alle disse flotte ordene ut i praksis. For å bruke et annet uttrykk så var hele denne kongressen bare spill for galleriet. La oss håpe at psykisk helsearbeiderne ikke bare kom for å sanke studiepoeng til å tilføye sin tilleste kompetanse men at de lærte noe av oss om å behandle andre mennesker med respekt og tillit. Det er alfa omega i forholdet bruker og behandler.