Et speilbilde av meg selv

14 år har gått siden jeg første gang fikk symptomer på en psykisk lidelse. Jeg var snar med å oppsøke hjelp den gangen. Følte på kroppen og sjela at noe ikke var som det skulle. Hadde gått og brygga på noe lenge og det var som om noe inni meg var i ferd med å eksplodere. Jeg kunne bare ikke helt forstå hva det var. Situasjonen var ny og ukjent. Derfor ville jeg snakke med en psykolog. Det fikk jeg ikke, i stedet fikk jeg snakke med en psykiatrisk sykepleier og resept på medisiner.

 Jeg reflekterer litt nå og tenker mye på alt som jeg har opplevd siden den gang. Det følelsesmessige kaoset som jeg bar på har stabilisert seg. Jeg verken blir sint eller gråter lenger. Den gangen var jeg så ung og uerfaren. Vel og merke så var jeg i gang med å gjøre karriere men på det emosjonelle planet var jeg ikke sterk nok og altfor usikker til å nå de målene jeg hadde satt meg. Jeg hadde møtt veggen og trengte noen å snakke med, en som kunne hjelpe meg å håndtere de mest irrasjonelle tankene som kvernet rundt i hodet mitt.

 Jeg skulle så gjerne ha sagt noen visdomsord til meg selv og gitt meg selv noen gode råd på veien og ikke minst så skulle jeg fått den hjelpen jeg ba om, altså fått snakket om det som plaget meg hos en psykolog. Tenker at det ville ført til raskere tilfriskning og at rene ord for penga uten noen mistenkeliggjøring eller løse antagelser ville gitt grobunn for et annerledes liv enn det jeg har levd i alle disse årene. Kan være jeg tar feil men dette er en teori jeg har.

 Pr. i dag så har jeg et tilbud om å trappe ned på medisiner og en psykiater har sagt at jeg kan slutte med dem. Jeg vil så gjerne, men er redd for å slutte. Jeg har prøvd så mange ganger uten å lykkes og er redd for at det følelsesmessige kaoset skal vende tilbake. Kanskje er jeg litt kua av psykiatrien og nå skal jeg klare meg uten medisiner som har vært som en krykke for meg i mange år.

 Tross alt dette så ser jeg lyst på tilværelsen og jeg har jo fått håpet tilbake av denne psykiaterens ord og livsgnisten har jo også våknet til livet i løpet av de siste par årene. I 14 år har jeg gått inn og ut av psykiatriske avdelinger og er vant med å si ja vel til det aller meste. Tankene mine eller den indre røsten derimot har de aldri klart å drepe. Tanken om at jeg en dag vil bli fri igjen, den som har hjulpet meg til å holde ut, den lever ennå i sitt beste velgående. Derfor er jeg fortsatt fri og et speilbilde av meg selv som ung og energisk, klar til å møte livets utfordringer.