Er man frisk pågrunn av medisiner ene og alene eller er det pga av egen innsats for å bli bedre? Innsikt i egen sykdom som det snakkes så mye om, er det et resultat av personlig endring forårsaket av at man er samarbeidsvillig når man går i terapi?
Jeg mener at disse spørsmålene har et ganske enkelt svar og det er at ja, mesteparten av jobben har man definitivt gjort selv og at ingen andre enn en selv kan ta på seg æren i et slikt henseende. Ressurssterke mennesker er vi alle og vi kan klare oss helt fint uten inngripen fra psykiatrien.
Det beste ville jo være om psykiatrien omorganiseres til å møte folk på andre arenaer for eksempel i menneskers egne hjem i stedet for på kalde og sterile akuttavdelinger. Det ville vært så mye hyggeligere og det ville spart det norske samfunnet for enorme summer årlig.
Ikke minst så ville en slik behandling gjøre behandlingen mye mer komfortabel for den som i kortere eller lengre perioder er på mottakersiden av sprøytespissen for å bruke David Oaks’ ord som jeg hører hver eneste gang jeg hører på Mind Freedom web radio.
Man skal være sterk for å ikke bli knekt fullstendig sammen når man er innlagt i psykiatrien og degradert til psykiatrisk pasient eller bruker av psykiske helsetjenester. Essensen i ens eget liv bør jo bestå av å kunne ta selvstendige valg og de riktige sådan.
I utgangspunktet så bør man først og fremst bli forespeilet å bli frisk av behandlingen man får, altså bør man få slippe å høre at man må gå på medisiner resten av livet. Slikt bør ikke kalles behandling, men rett og slett kvakksalveri av verste sort.
Dette innlegget kommer på trykk i Søkelyset 31 som kommer ut i april. Utgiver er Landsforeningen We Shall Overcome. For mer info, se http://www.wso.no. Der finnes også innmeldingsskjema for de som ønsker å støtte kampen for en mer human psykiatri og alternativer til tvang.
Egne meninger 