Foredrag på Domus Nova 2011

Powerpointpresentasjon

Sol ute sol inne, historien om Onkel Kjell

Allerede i tenårene begynte Kjell og resten av familien å forstå at han ikke var som alle andre. Han hadde et psykisk problem som hadde ligget latent i ham helt siden fødselen. Det var en genetisk feil. Diagnosen han fikk var schizofreni eller ungdomssløvsinn som det het på den tida.

 Jeg ble aldri ordentlig kjent med Kjell personlig. Kjell’s sykdom var aldri noe samtaleemne i vår familie. Jeg visste at Kjell var syk, det var alt. Når familien var samla på hytta om sommeren så var han også der, på permisjon fra sykehuset. Han tilbrakte mange år av sitt liv på Dikemark psykiatriske sykehus. Kjell var en enstøing som holdt seg mest for seg selv. Han likte å høre på radio og satt ofte oppe om natta og lyttet til musikk.

 Kjell var storrøyker og stadig tørst. Om natten når vi andre sov så var han stadig vekk i kjøleskapet for å hente seg noe å drikke, så når vi sto opp om morgenen så hendte det rett som det var at kjøleskapet var klinisk rent for alt som var flytende. Han drakk det aller meste, og hadde vi øl i huset som måtte vi gjemme den godt eller så hadde han tømt i seg den også.

 Han hadde store nerveproblemer og fikk medisiner mot dette. Jeg kommer aldri til å glemme 50-årsdagen hans. Vi som var hans nærmeste familie tok turen til sykehjemmet hvor han bodde og der var det stelt inn stand til stort kalas med kaker, brus og kaffe til oss. Et par av medpasientene skulle også feire dagen sammen med oss. De ble regnet for å være hans nærmeste venner.

 Feiringen tok en brå og uventa slutt da Kjell ble sinna på meg og han uttalte at han skulle ta meg fordi jeg i hans øyne var en drittsekk. To pleiere måtte trå til og geleide ham inn på rommet for å gi ham sterkere medisiner, som de uttrykte. Jeg visste at Kjell var syk så jeg lot ikke dette gå inn på meg i noen særlig grad, selv om det innerst inne var vondt å høre ham si det han sa.

 Etter mange års psykiatrisk behandling og på hans eldre dager så tok livet til Kjell en ny vending. Han ble ansett for å være frisk nok til å flytte fra sykehjemmet og inn i en omsorgsbolig i Oslo. Han begynte også å jobbe i en verna bedrift. Jeg tror han likte dette godt og at det gjorde ham stolt og jeg husker hvor glad jeg ble på hans vegne da familien fikk høre om dette. Det var han vel fortjent etter mange år med psykiatrisk behandling.

 Kjell var alltid sterkt knyttet til sin mor, altså min bestemor og han besøkte henne så ofte han bare kunne. Det gikk sterkt inn på ham når bestemor døde. Hun var hans store forbilde her i livet og for ham så var det nok ingen som var som mor, og det var høydepunktet i tilværelsen hans når han fikk komme på besøk. Jeg skulle så gjerne bli bedre kjent med Kjell, men slik ble det ikke. Ikke lenge etter bestemors bortgang så døde Kjell og jeg tror han døde av sorg. Et bemerkelsesverdig menneske var borte, og jeg var lei meg.

 Alt i alt så var Kjell’s liv et eksempel på at viljestyrke og håp kan kurere det aller meste og i aller høyeste grad en solskinnshistorie uten sidestykke, selv om jeg tror han i perioder var neddopa og sliten på grunn av det. Han gjorde inntrykk på alle i sin nærhet og han var så ærlig og ekte. Uredd for å skille seg ut var han.

Enklere løsninger

Å bli utsatt for tvang i form av beltelegging er i følge ansatte på de psykiatriske avdelingene av og til nødvendig for å forhindre at den innlagte lider alvorlig helseskade. Ingen tenker på de dokumenterte langtidsskadevirkningene av de forskjellige medisinene og at mange opplever slik behandling som et overgrep.

 Når beltelegging blir nødvendig så har ikke forvernet forut for innleggelsen vært godt nok. Dette skal altså den innlagte straffes for. Hvis den innlagte hadde fått et forsvarlig utført forvern så ville han/hun forholdt seg rolig. Mange, deriblant meg selv har opplevd den første innleggelsen som så skremmende at panikkangst har blitt utløst som en direkte følge av å bli lagt inn mot sin egen vilje. Jeg kjenner ikke mange som synes at slik behandling er noe særlig hyggelig.

 En tvangsinnleggelse kalles så flott for behandling og behandling skal jo forebygge sykdom og ikke forverre tilstanden til den innlagte. Mange opplever å bli overlatt til seg selv på skjermet avsnitt uten at noen bryr seg eller gjør noe for å forhindre at tilværelsen blir så uutholdelig som den ofte gjør. Når man er redd og ikke blir forstått så blir man ofte provosert/sint og i slike tilfeller er ikke veien til beltesenga lang. Å bli hentet vekk fra det vante og trygge hjemme og å bli strippet helt for personlige eiendeler uten forklaring om hvorfor vil jo provosere de aller fleste og mange reagerer jo kraftig når de blir utsatt for slik tvang. Ikke så rart det. Utagering kalles det på fagspråket når man reagerer ved å si ifra. Jeg mener at tvangssituasjoner ofte provoseres fram og at de kunne vært unngått dersom det psykiatriske systemet ikke hadde vært så hardt, umenneskelig og brutalt. Jeg vil oppfordre de som jobber i systemet til å bruke litt mer tid på hver enkelt pasient. Det vil gjøre tilværelsen langt enklere for mange.

 Direkte konfrontasjon av problemet med enkle spørsmål om bakgrunnen til problemet er nok langt mer effektivt og forebyggende. Fagfolk har vel nytte av å vite hvordan tvangsbehandling oppleves. Brukerorganisasjonene og de respektive støttetelefonene deres tar i mot mange henvendelser årlig fra mennesker som ikke tør å ytre sin mening av redsel for mer psykiatrisk straff. Vi må bli tatt på alvor når vi kommer med forslag om enklere løsninger enn hemmelighold av informasjon og hvisking og tisking bak den innlagtes rygg på vaktrommet.

 Hvis det psykiatriske systemet er så genuint opptatt av å hjelpe så er det beste de kan gjøre å ta seg tid til å lytte til de innlagte og prøve å forstå i stedet for å mistenkeliggjøre de vedkommende menneskene. Jeg tror ikke det er så vanskelig å se for seg hvordan en selv ville reagert dersom man ble utsatt for en ufrivillig frihetsberøvelse.