Enklere løsninger

Å bli utsatt for tvang i form av beltelegging er i følge ansatte på de psykiatriske avdelingene av og til nødvendig for å forhindre at den innlagte lider alvorlig helseskade. Ingen tenker på de dokumenterte langtidsskadevirkningene av de forskjellige medisinene og at mange opplever slik behandling som et overgrep.

 Når beltelegging blir nødvendig så har ikke forvernet forut for innleggelsen vært godt nok. Dette skal altså den innlagte straffes for. Hvis den innlagte hadde fått et forsvarlig utført forvern så ville han/hun forholdt seg rolig. Mange, deriblant meg selv har opplevd den første innleggelsen som så skremmende at panikkangst har blitt utløst som en direkte følge av å bli lagt inn mot sin egen vilje. Jeg kjenner ikke mange som synes at slik behandling er noe særlig hyggelig.

 En tvangsinnleggelse kalles så flott for behandling og behandling skal jo forebygge sykdom og ikke forverre tilstanden til den innlagte. Mange opplever å bli overlatt til seg selv på skjermet avsnitt uten at noen bryr seg eller gjør noe for å forhindre at tilværelsen blir så uutholdelig som den ofte gjør. Når man er redd og ikke blir forstått så blir man ofte provosert/sint og i slike tilfeller er ikke veien til beltesenga lang. Å bli hentet vekk fra det vante og trygge hjemme og å bli strippet helt for personlige eiendeler uten forklaring om hvorfor vil jo provosere de aller fleste og mange reagerer jo kraftig når de blir utsatt for slik tvang. Ikke så rart det. Utagering kalles det på fagspråket når man reagerer ved å si ifra. Jeg mener at tvangssituasjoner ofte provoseres fram og at de kunne vært unngått dersom det psykiatriske systemet ikke hadde vært så hardt, umenneskelig og brutalt. Jeg vil oppfordre de som jobber i systemet til å bruke litt mer tid på hver enkelt pasient. Det vil gjøre tilværelsen langt enklere for mange.

 Direkte konfrontasjon av problemet med enkle spørsmål om bakgrunnen til problemet er nok langt mer effektivt og forebyggende. Fagfolk har vel nytte av å vite hvordan tvangsbehandling oppleves. Brukerorganisasjonene og de respektive støttetelefonene deres tar i mot mange henvendelser årlig fra mennesker som ikke tør å ytre sin mening av redsel for mer psykiatrisk straff. Vi må bli tatt på alvor når vi kommer med forslag om enklere løsninger enn hemmelighold av informasjon og hvisking og tisking bak den innlagtes rygg på vaktrommet.

 Hvis det psykiatriske systemet er så genuint opptatt av å hjelpe så er det beste de kan gjøre å ta seg tid til å lytte til de innlagte og prøve å forstå i stedet for å mistenkeliggjøre de vedkommende menneskene. Jeg tror ikke det er så vanskelig å se for seg hvordan en selv ville reagert dersom man ble utsatt for en ufrivillig frihetsberøvelse.