Stigmatisering av mennesker i krise. Noen enkle spørsmål til ansvarlige helsemyndigheter og ikke minst til psykiatrien selv.

Vi lever i et av verdens rikeste land og fortsatt er det slik at en gruppe mennesker både titt og ofte blir utsatt for nedverdigende ”behandling” i psykiatrien. Hvorfor?

Hva må vi gjøre for at andre mennesker skal behandle oss med respekt for at vi er likeverdige borgere i velferdsstaten Norge? Hvordan skal vi unngå å bli sperret inne bak låste dører?

Skal man være nødt til å se ut som prototypen av en nordmann med et glatt og prikkfritt ytre for å bli akseptert eller skal man rett og slett få lov til å være seg selv med alle de feil og skavanker man har?

Har psykiatrien egentlig noen som helst rett til å definere angivelig sykdom hos en person når det er de som har feilet og forårsaket traumer etter tvangsinngripende mot en person?

Hvorfor lar ikke psykiatrien mennesker få være som de er og hvorfor respekterer de ikke at sårbare mennesker i krise har ressurser på lik linje med andre mennesker i samfunnet i aller høyeste grad?

Å anse et menneske for å være en uslepen diamant er ikke direkte galt, men skal man virkelig være nødt til å bli sperret inne for å bli seg selv igjen?

Disse spørsmålene stiller jeg meg selv både titt og ofte.